*

TWITTER | @martingruner

    1.11.13

    Årets Norge nok en gang

    Denne stadig mer inaktive blogg har som våre trofaste lesere vet kun en tradisjon, og her er den:
    Året har 16 måneder: november, december
    januar, februar, marts, april, maj,
    juni, juli, august, september, oktober,
    november, november, november, november.
    (Henrik Nordbrandt, Håndens skælven i november)
    Eller, som Emily Dickinson pleide å si:
    It is also November. The noons are more laconic and the sundowns sterner, and Gibraltar lights make the village foreign. November always seemed to me the Norway of the year.
    [To Elizabeth Holland, November 1865, II, 444]

    27.9.13

    Elster-utfordringen

    Jeg skrev et forsøk på å svare Jon Elster og Harald Eias Morgenbladet-utfordring. Det gikk litt fort i svingene (jeg skrev den kvelden før fristen) og den er ikke i nærheten av å være halvparten så god som de beste tekstene av brainiacs Olav Elgvin, Magne Flemmen og Ole Røgeberg. Men her er den nå, iallefall. 

    Jeg redigerte den bittelitt og tok vekk noen av de dummere passasjene fordi Olav brukte to uker på å skrive sin. Fair is fair.

    Mon dieu, skjerp deg, Martin! Zut alors!


    Denne besvarelsen tar utgangspunkt i at mennesket ikke er helt og entydig bevisst alle de sammenhenger det inngår i, handler innenfor eller er i samspill med. Det er ikke et unaturlig tankesprang å tenke at noe enkeltindivider eller grupper ikke er bevisst på kan være en del av forklaringen på fenomener de skaper. Dette er ikke akkurat en revolusjonerende tanke (se: Freud, Darwin, etc.) og jeg er i grunnen litt overrasket over at det fortsatt tenkes at de to spørsmålene Elster stiller er vanskelige eller kan generere interessante svar.

    [Jeg trekker forresten tilbake den utrolig arrogante siste halvdel av siste setningen. Det er klart at det å tenke på spørsmål som allerede er løste kan generere interessante svar.]

    Jeg lener meg i det følgende delvis på Daniel Dennetts tanker om the intentional stance og hans forklaringsteori. Hvis jeg har forstått ham rett knekket Dennett denne nøtten allerede i 1981, altså det året Elster skrev sin anmeldelse av Bourdieu som denne oppgaven bygger på.

    1. Hvordan kan en strategi være ubevisst?

    Svar: Ved at aktørene som utøver strategien ikke er bevisste på den. 

    Dette spørsmålet ser ut til å romme et skinnproblem. Elster ser ut til å tro at det er merkelig å si ordet ”strategi” om noe som oppstår uten bevissthet bak det. I virkeligheten gjør vi det hele tiden.

    Få vil for eksempel synes det er merkelig å si at tarmbakterien Salmonella Entiritidis har en strategi. Denne strategien innebærer å infisere en vertsorganisme, reprodusere seg, passere gjennom fordøyelsessystemet og ut i omverdenen gjennom avføring og der bli plukket opp av andre organismer for å fortsette sin livssyklus. De fleste vil være enig i at salmonellabakterier ikke er bevisste eller rasjonelle på samme måte som mennesker er, gitt at de ikke har et nervesystem.

    En syntese av en del forskjellige ordbokartikler på oppslagsordet strategi ser også ut til å si at strategi er enten en handlingsmåte eller planen som ligger bak den. Handlingsmåtene kan være bevisste eller ubevisste. Det som er viktig er at handlingsmåten har et formål. Og at den har et innhold.

    Få ordbøker ser ut til å sette ”bevissthet” eller ”intensjonalitet” som et nødvendig krav for at noe skal være en strategi. Flere nevner spesifikt dyrs overlevelses- og reproduksjonsstrategier som nettopp strategier.

    Poenget er at strategi er en metafor. Og vi ser ut til å bruke den også på ubevisste fenomener i verden. At strategi ikke trenger å være bevisst er med andre ord en del av dagligspråket. Og det ser også ut til at vi snakker mer og mer om strategi på denne måten innen samfunnsvitenskapene og humaniora.

    Det gir mening å tenke på en del ubevisste krefter som er virksomme i menneskelivet som intensjonelle. Ikke fordi vi tillegger dem en bevissthet som ikke finnes, men fordi vi ser at det har en forklarende kraft å analysere dem som om de var bevisste aktører. Salmonellabakterien er ikke bevisst, og evolusjonen er ikke bevisst. Men det gir mening å tenke på evolusjonen og salmonellabakterien som bevisst krefter fordi de produserer organiserte og meningsfylte utfall. Det samme gjelder andre menneskelige fenomener, som kapitalismen, det underbevisste, kjønnsroller eller de sosiale og kulturelle distinksjoner som Bourdieu snakker om.

    I all overskuelig framtid kommer det fortsatt til å være slik at de fleste tingene mennesker gjør bør forklares også med henvisning til ubevisste krefter og sammenhenger som handler på enkeltmenneskene og utøver en eller annen form for kontroll. Å ha et begrep som ”strategi” forstått slik jeg skisserte over i våre konseptuelle verktøyskasser ser ut til å være hensiktsmessig.

    Din besvarelse er merde, Martin.

    2. Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

    Svar: Ved å gi forklaringer som inkluderer de utilsiktede virkninger handlingene har.

    Hva er en forklaring? Å forklare noe er å beskrive et fenomen slik at kausaliteten som gir opphav til fenomenet og/eller relasjonene fenomenet inngår i gjøres forståelige.

    Rundt alle fenomener er det mulig å genere en bokstavelig talt uendelig mengde forklaringer. Mange av disse er lite hjelpsomme. (”Hvorfor skriver jeg dette? Fordi mine fargeløse grønne ideer sover rasende.”) Et mer relevant spørsmål er derfor hva som er en god forklaring.

    Det som er slående, særlig med sosiale fenomener, er at veldig mange forskjellige forklaringer på samme fenomen er gode forklaringer. Alle hendelser har en uendelig vev av årsaker og kan beskrives med en uutømmelig bøtte full av ord, begrepsapparat og disipliner. Kvaliteten på forklaringen må derfor vurderes ut fra forklaringens instrumentelle verdi. Svarer forklaringen til spørsmålet vi stiller? Gir forklaringen oss en ny og verdifull måte å se på fenomenet?

    Generelt må en forklaring gis på det abstraksjonsnivået som er hensiktsmessig, og den må også produsere mening i forhold til hva vi vil vite om fenomenet. Jeg kan forklare at Usain Bolt vant 100-meteren i kveld med at atomene i kroppen hans hadde en høyere hastighet enn atomene til hans konkurrenter. Men den innsikten vil ikke hjelpe meg å løpe raskere. Fordi det er ikke på det nivået man forklarer det fenomenet meningsfylt. Som forklaring er det fullstendig uinteressant. Å forstå at det er Usain Bolts intensjon å løpe raskere enn sine konkurrenter vil heller ikke hjelpe meg.

    Om en forklaring er god må den slik jeg ser det bestå denne prøven:

    1. Den må gi oss informasjon som er hensiktsmessig i forhold til hva vi vil bruke forklaringen til.
    2. Den må gi oss noe mer enn det som er umiddelbart tilgjengelig for oss.
    Dette vil jeg kalle relevansprøven.

    Til spørsmålet: Hvordan kan handlinger forklares av uintenderte konsekvenser?
    Veldig mange sosiale fenomener forklares best i lys av sine konsekvenser heller enn av sine intensjoner, fordi de må forklares slik for å gi en adekvat eller hensiktsmessig forklaring av fenomenet.

    Jeg tar bare noen få eksempler:

    1. La oss si at jeg vil forklare hvorfor mennesker har sex.

    Intensjonen er i all hovedsak å oppleve nytelse, intimitet, å styrke parbåndet eller andre personlige, psykologiske fenomener i den enkelte pulende. Men forklaringen på spørsmålet hvorfor puler mennesker? kan kun delvis forklares med fordi de har lyst.

    Det er sant, men det er, som eksemplet med Usain Bolt over, en banal forklaring som ikke tilfører ny informasjon til kjønnsmodne observatører. Forklaring bør vise oss noe vi ikke har tilgjengelig på samme måte som nytelse etc. er umiddelbart tilgjengelig og forståelig for oss. Forklaringen fordi det er bra består altså ikke relevansprøven.

    En bedre og mer nyttig forklaring, slik de fleste ser det, er at vi har sex fordi det er en evolusjonært utviklet reproduksjons- og overlevelsesstrategi for genmaterialet vårt, utviklet ubevisst, utilsiktet i genmaterialets møte, i sin artikulerte form, med evolusjonært press fra omverdenen. Likevel vil de færreste som intervjues under akten som vil besvare spørsmålet ”hvorfor har du sex nå” med ”for å reprodusere genmaterialet mitt slik at det kan delta i den pågående konkurransen med annet genmateriale i møte med det evolusjonære presset fra mine omgivelser (pust pes)”.

    Denne forklaringen består relevansprøven og er vesensforskjellig fra individets egenforklaring på sine handlinger. Den forteller noe om hva handlingen gjør heller enn hvordan handlingen oppleves av subjektet.

    2. Jeg vil forklare hvorfor svarte mennesker ble politisk undertrykt i de amerikanske sørstatene fram til nyere tid.

    Den individuelle hvite personen fra sørstatene ville svare på spørsmål om hvorfor svarte og hvite burde segregeres en eller annen variasjon over at niggerne var underlegne, skitne, ville, ekle, motbydelige, dumme, usiviliserte, barbariske, seksuelt utemmelige, eller lignende. De måtte derfor holdes på sin plass og ikke blande seg med de hvite.

    Ingen svarte at svarte og hvite burde segregeres på grunn av forestillinger om svarte mennesker som var ideologiserte tankekonstruksjoner frambrakt av bomullsindustriens behov for billig arbeidskraft, som i sin tur ble skapt av teknologisk utvikling tidlig i den industrielle revolusjonen osv osv. Ingen aktører ville si det. Likevel er det helt klart den siste forklaringen som er best. Den forklarer rasisme med rasismens uintenderte konsekvenser. Og sier at grunnen til at rasismen som ideologi oppstår, slår rot og blomstrer er at det er gunstige materielle vilkår for at den ideologien får utkonkurrere andre ideologier.

    Ikke fordi den første forklaringen er irrelevant. Det er bare at fordi hvite ikke likte svarte er en forklaring som jeg ikke kan bruke til mye utover å si at det er viktig at folk liker andre folk mer. Den andre forklaringen kan brukes til noe. Den viser årsakssammenhenger aktørene ikke er bevisste, og klarer på den måten å forklare meg noe om utbyttingsrelasjoner og om de ideologiske rasjonaliseringene som oppstår rundt dem. Og den forteller meg noe om rasisme i dagens samfunn også. Den har forklarende kraft og består relevansprøven.

    Det disse eksemplene har til felles er at den individuelle intensjonalitetsforklaringen er en inadekvat forklaring. Den forklarer individets egne intensjoner i en bestemt situasjon, men den avdekker på ingen måte større krefter som innvirker på fenomenet, som har større forklarende verdi for observatøren.

    Bourdieus ideer om distinksjoner og smakshierarkier handler om å forklare adferdsmønstre, som han tilsynelatende kaller ”strategier”. Hvorfor drikker overklassen Chateau Margaux og den gemene hop Battery vodka?  Hvorfor liker Rimi-Hagen Robert Mapplethorpe og Asger Jorn mens dem som handler på Rimi liker VG-lista og Elg i solnedgang?

    En intensjonell forklaring har den fordel at den avdekker de individuelle aktørers begrunnelser for sine handlinger. I forklaring av de fleste sosiale fenomener er det viktig å ha en forståelse for hvordan individer begrunner sine valg. Men å si at X drikker Battery Vodka fordi han liker det og det er det han har opplevd at alle rundt ham drikker for tiden er en i all hovedsak uinteressant forklaring som ikke forteller meg noe jeg ikke har umiddelbart tilgjengelig.

    Snarere man må skille mellom hva som er intensjonen bak et adferdsmønster sett fra aktørenes ståsted, og hva som er årsaken til at en ide eller et adferdsmønster overlever, reproduserer seg, utvikler seg, blomstrer og oppnår hegemoni.

    Adferdsmønstre og ideer vi idag kaller ”rasisme” overlever, blomstrer og utkonkurrerer andre ideer og adferdsmønstre fordi de passer godt sammen med eierskapsforholdene i de amerikanske Sør-Statene. Rødvinsdrikking overlever og dominerer blant overklassen fordi den etablerer og synliggjør en distinksjon mellom elite-inngruppe og utgruppe og sørger for at den kan opprettholdes og sementeres. Og alle som noensinne har vært utgruppe og hatt lyst til å være inngruppe vet nøyaktig hvor relevant den forklaringen er.

    Svarene må knyttes til noen av Bourdieus analyser i La distinction.

    Svar: Bourdieu! 

    Jeg har aldri lest Bourdieu. Det kunne jeg selvsagt ha gjort, men helt ærlig: Livet er for kort og solen skinner. Og hvis det jeg har skrevet tidligere er forståelig så burde det også være tydelig at man ikke trenger å vite hva bestemte mennesker mente for å forklare fenomener som forklaring, strategi eller intensjonalitet. Hva Bourdieu mente helt nøyaktig er meg helt ærlig uinteressant som forklaring på noe som helst.

    Men: Jeg har – sann historie! – en gang latet som om jeg hadde lest Bourdieu for å virke smart.

    11.6.13

    10.

    Juninatten findes, juninatten findes,
    himlen omsider som løftet til himmelske
    højder og samtidig sænket så ømt som når
    drømme kan ses før de drømmes; et rum som
    besvimet, som mættet med hvidhed, en timeløs

    kimen af dug og insekter, og ingen i
    denne flyvende sommer, ingen begriper at
    efteråret findes, eftersmagen og eftertanken
    findes, kun disse rastløse ultralydes
    svimlende rækker findes, og flagermusens
    jadeøre vendt mod den tikkende dis;
    aldrig var jordklodens hældning så dejlig,
    alrig de zinkhvide nætter så hvide,

    så værgeløst opløste, mildt ioniserede
    hvide, og aldrig usynlighedsgrænsen så næsten
    berørt; juni, juni, dine jakobsstiger
    findes, dine sovende kræ og deres søvndrømme
    findes, et svæv af galaktiske kim mellem
    jorden så jordisk og himlen så himmelsk,
    jammerdalen stille, så stille, og gråden
    sunket ned, sunket ned, som grundvand igen

    i jorden; Jorden; Jorden i sit omløp
    om Solen findes; Jorden på sin rute
    gennem Mælkevejen findes; Jorden på vej
    med sin last af jasminer, med jaspis og jern,
    med jerntæpper, jærtegn og jubel, med Judaskys
    kysset i flæng og jomfruelig vrede i
    gaderne, Jesus af salt; med jacarandatræets
    skygge over flodvandet, med jagtfalke, jagerfly
    og januar i hjertet, med Jacopo della Quercias
    brønd Fonte Gaia i Siena og med juli
    så tung som en bombe; med hjemlige hjerner,
    med hjertefejl og hjertegræs og jordbær
    med jerntræets rødder i den jordtrætte jord

    Jorden Jayadeva besynger i sit mystiske
    digt fra det 12. århundre; Jorden med
    bevidsthedens kystlinie blå og med reder hvor
    fiskehejren findes, med sin gråblå hvælvede
    ryg, eller dværghejren findes, kryptisk
    og sky, eller nathejren, silkehejren findes,
    og graden af vingeslag hos jernspurve, traner
    og duer; Jorden med Jullundur, Jabalpur og
    Jungfrau findes, med Jotunheim og Jura
    findes, med Jabron og Jambo, Jogjakarta
    findes, med jordfygning, jordrøg findes,
    med vandmasser, landmasser, jordskælv findes,
    med Judenburg, Johannesburg, Jerusalems Jerusalem

    — Inger Christensen, fra Alfabet (1981)

    29.3.13

    in which I read Emerson so you don't have to

    I know very little about Ralph Waldo Emerson, but he keeps popping up in the strangest of places and tickling my curiosity, so I'm going to try this spring to get through two central works by him, the shorter Self-Reliance (which I've read before, but have forgotten most of) and the book-length essay Nature.

    As a coincidence, just as I was about to start looking for good e-texts to read, someone gave me an old, well-read but beautiful copy of Emerson's Essays, so I got started today. For a warm-up I read a shortish essay called – Emerson is not one for modest, unambitious titles – History.


    First impressions:

    1. Emerson can write a sentence. You immediately understand that he's a powerful writer of prose. I'm not convinced yet about his ability to write paragraphs. Also not convinced of his ability to write texts. But check out the sentences. Ooooh:
    There is one mind common to all individual men. Every man is an inlet to the same and to all of the same. He that is once admitted to the right of reason is made a freeman of the whole estate. What Plato has thought, he may think; what a saint has felt, he may feel; what at any time has be-fallen any man, he can understand. Who hath access to this universal mind is a party to all that is or can be done, for this is the only and sovereign agent.
    2. This essay is filled to the brim with the sort of Neo-Platonist idealism and romantic genius-thinking which makes me break out in hives.
    The beautiful fables of the Greeks, being proper creations of the imagination and not of the fancy, are universal verities. What a range of meanings and what perpetual pertinence has the story of Prometheus! Beside its primary value as the first chapter of the history of Europe ...
    The word "nature" appears 37 times in the essay. "Heart" 5 times, "truth" 5 times, "genius" 10 times, "soul" 17 times, "know-" 21 times ... Thinking and reading history are ways of working one's way to the innermost heart of the essence of the nature of our souls of the deepest truth of the centre of our utmost beingness of being-ish. This bit I stall at.

    3. There's some shades of Thomas Carlyle and his Great Man Theory of History, apparently an influence on Emerson (I think I read somewhere that they met once or something). But Emerson seems to democratize the forces of history a little more.

    4. I gather that he thinks of history primarily as a means of engaging with the present, not as something of value in itself. It is a tool for private education, not for public-, and maybe not even for collective understanding.
    The world exists for the education of each man. [Anthropocentrism! ed.] There is no age or state of society or mode of action in history, to which there is not somewhat corresponding in his life. Every thing tends in a wonderful manner to abbreviate itself and yield its own virtue to him. He should see that he can live all history in his own person. He must sit solidly at home, and not suffer himself to be bullied by kings or empires, but know that he is greater than all the geography and all the government of the world; he must transfer the point of view from which history is commonly read, from Rome and Athens and London to himself, and not deny his conviction that he is the court, and if England or Egypt have any thing to say to him, he will try the case; if not, let them for ever be silent ... 
    [All italics mine

    5. I believe that he reads history more the way most people today read novels or biographies. Tools for self-creation or personal insight.

     He must attain and maintain that lofty sight where facts yield their secret sense, and poetry and annals are alike.

    We are always coming up with the emphatic facts of history in our private experience, and verifying them here. All history becomes subjective; in other words, there is properly no history; only biography. Every mind must know the whole lesson for itself, — must go over the whole ground. What it does not see, what it does not live, it will not know. What the former age has epitomized into a formula or rule for manipular convenience, it will lose all the good of verifying for itself, by means of the wall of that rule. Somewhere, sometime, it will demand and find compensation for that loss by doing the work itself. Ferguson discovered many things in astronomy which had long been known. The better for him. 


    6. He insists that history is something which must be understood viscerally, empathically, and which everyone has a part in understanding and moving.
    History must be this or it is nothing. Every law which the state enacts indicates a fact in human nature; that is all. We must in ourselves see the necessary reason of every fact, — see how it could and must be. So stand before every public and private work; before an oration of Burke, before a victory of Napoleon, before a martyrdom of Sir Thomas More, of Sidney, of Marmaduke Robinson, before a French Reign of Terror, and a Salem hanging of witches, before a fanatic Revival, and the Animal Magnetism in Paris, or in Providence. We assume that we under like influence should be alike affected, and should achieve the like; and we aim to master intellectually the steps, and reach the same height or the same degradation, that our fellow, our proxy, has done.

    7. Although the historical zeitgeistyness which Emerson is grasping for sounds pretty outdated and unrealistic, I do enjoy his little blasts of historical force which creep in here and there. It's the combination of his German idealism and his Platonic ideals which interact in unexpected ways, and they undermine, just a little bit, his self-reliant self. Which is probably for the best.
    Man is explicable by nothing less than all his history. Without hurry, without rest, the human spirit goes forth from the beginning to embody every faculty, every thought, every emotion, which belongs to it in appropriate events. But the thought is always prior to the fact; all the facts of history preexist in the mind as laws.
    And then again, near the end:
    A man is a bundle of relations, a knot of roots, whose flower and fruitage is the world. His faculties refer to natures out of him, and predict the world he is to inhabit, as the fins of the fish foreshow that water exists, or the wings of an eagle in the egg presuppose air. He cannot live without a world. Put Napoleon in an island prison, let his faculties find no men to act on, no Alps to climb, no stake to play for, and he would beat the air and appear stupid. Transport him to large countries, dense population, complex interests, and antagonist power, and you shall see that the man Napoleon, bounded, that is, by such a profile and outline, is not the virtual Napoleon.  
    The idea that nature seems to foreshadow all of culture is also something which keeps cropping up. Reminds me of Emerson's friend Thoreau, who is next on my list.

    16.3.13

    How to be independent, like all the other independent people

    On the suggestion of a friend, I'm reading* Christopher Hitchens' Letters to a Young Contrarian, which is an engaging book on being a dissenter from back before Hitchens started un-dissenting the invasion of Iraq and started his second career as cheerleader for the Bush administration foreign policy and professional atheist. (I only enjoyed the second of these two careers, obviously.) 

    Letters ... , which I think I'll finish today, is, like most of Hitchens, equal parts riveting and vexing. Not so much the letters to the young of the title as an indulgent work of justification for living a life in opposition. Despite the epistolary format, it seems a work more adressed to the self, justifying himself to himself. It demonstrates the way a self-image as being the reincarnation of Emile Zola can turn out to be just so much hot air if you don't take care to keep up the intellectual rigor all the way to the finish line.

    But it's also a very inspiring little book, teaching methods for independence, frumpiness and  being against majority opinion. He reminded me of what the people who taught Plato in university kept pounding into us, about how the thinker should always be slightly off.

    Sorry about the collision of the phrase "the finish line" 
    and this picture of Hitchens during the illness at the end of his life.


    Hitchens, as always, is worth reading if nothing else then for the relentlessly quotable prose. One of the finer writers of the 20th century. I get all self-conscious about phrasing when I'm writing about him.

    I'll just pick one of the online quotes, being too lazy to type:
    Every day, the New York Times carries a motto in a box on its front page. "All the News That's Fit to Print," it says. It's been saying it for decades, day in and day out. I imagine most readers of the canonical sheet have long ceased to notice this bannered and flaunted symbol of its mental furniture. I myself check every day to make sure that the bright, smug, pompous, idiotic claim is still there. Then I check to make sure that it still irritates me. If I can still exclaim, under my breath, why do they insult me and what do they take me for and what the hell is it supposed to mean unless it's as obviously complacent and conceited and censorious as it seems to be, then at least I know I still have a pulse. You may wish to choose a more rigorous mental workout but I credit this daily infusion of annoyance with extending my lifespan.
    I love that he never quite says what's wrong with the phrase: figure it out for yourselves. I also love his totally unapologetic use of words that you've never heard before. Go look them up, lazy plebeians. 

    There's also a video of an interview on the book from 2001 I might watch in my abundant spare time. It's about an hour long, 7 parts. Here's part 1.

    *



    This evening, I also stumbled on another favorite dissenter of mine, Bertrand Russell (who Hitchens quotes frequently, and whose memoirs from the First World War I was reading this winter – his opposition to that war being one of Hitchens' canonical acts of contrarianism). By accident, I found a post on the Open Culture blog quoting ten liberal commandments. They are well put, and seem to harmonize well with the Hitchens book, so I'll post them here. The entire article can be read here.
    1. Do not feel absolutely certain of anything.
    2. Do not think it worth while to proceed by concealing evidence, for the evidence is sure to come to light.
    3. Never try to discourage thinking for you are sure to succeed.
    4. When you meet with opposition, even if it should be from your husband or your children, endeavour to overcome it by argument and not by authority, for a victory dependent upon authority is unreal and illusory.
    5. Have no respect for the authority of others, for there are always contrary authorities to be found.
    6. Do not use power to suppress opinions you think pernicious, for if you do the opinions will suppress you.
    7. Do not fear to be eccentric in opinion, for every opinion now accepted was once eccentric.
    8. Find more pleasure in intelligent dissent that in passive agreement, for, if you value intelligence as you should, the former implies a deeper agreement than the latter.
    9. Be scrupulously truthful, even if the truth is inconvenient, for it is more inconvenient when you try to conceal it.
    10. Do not feel envious of the happiness of those who live in a fool's paradise, for only a fool will think that it is happiness.
    * Reading, as in: not writing. I know I'm out of practice writing. I know this is a pretty boring post. I just need to start writing again, anything, or one day I'll wake up and not know how to write anymore. 

    Photos:  Wikimedia Commons.