Dansk politi avlyttet journalisters samtaler med klimaaktivister.

Politiet har blitt et våpen mot demokratiet i Danmark

Dansk politi fortsetter et etter hvert veldokumentert mønster av politisk motiverte aksjoner mot politisk aktivisme i angrepene på klimademonstranter. Sadistiske og voldsforherligende trekk er også begynt å tydelig manifestere seg. Johan Reimann, som er sjef for Københavns politi, burde ta tak i dette som sin første prioritet, men det ser ut til å ha forverret seg i den siste tiden, også under toppmøtet.

Jeg leser dette som en forlengelse av den politiske utviklingen i Danmark, og en manglende politisk styring av institusjonen politiet, har ført til at en ukultur har spredt seg.

Som vanlig er det Politiken som er stedet å gå for oppdatert og grundig dekning av situasjonen:

"Med 968 anholdte og maksimalt 13 sigtelser peger alt på, at alt for mange uskyldige mennesker blev anholdt", skriver Politiken i et sitat fra Amnesty International.

Man har den ordningen som går under navnet "Lømmelpakken" som gjør at man kan holde folk fanget i 12 timer dersom det er mistanke om at de kan komme til å gjøre noe kriminelt. Amnestys jurist Claus Juul uttaler, i den forrige artikkelen, at "massive præventive anholdelser kan være et problem for forsamlings- og ytringsfriheden i Danmark, fordi det kan afholde folk fra at deltage i fredelig demonstration af frygt for at blive anholdt."

Juul underdriver: Det innebærer selvsagt at man de facto ikke har noen forsamlingsrett eller ytringsfrihet i Danmark. Dersom politiet når som helst kan stanse en demonstrasjon har politiske aktivister ingen muligheter for å uttrykke seg fredelig. Det er ikke minst politisk svært farlig, fordi det øker risikoen for militant aktivisme -- slik det gjorde i Tyskland på 70-tallet, noe som førte til Baader-Meinhofgruppen.

Inntrykket av en truet ytringsfrihet og forsamlingsrett -- i det hele tatt av et demokrati under press -- forsterkes av at politiet har begynt å bortvise fotografer og journalister fra demonstrasjonene, blant annet med slag og spark mot fredelige fotografer som roper "PRESSE!". Politiets talsmann går rett i en orwelliansk dobbelttale i sin kommentar til Politiken.dk:

»Foreviser I et gyldigt pressekort er det værsågod, så må i komme inden for politiets afspærringer. Også selv om det er til fare for jer selv«, siger talsmanden.

Men det måtte fotograferne ikke i går - for eksempel da de ville dokumentere de mange anholdte som sad og frøs [i sin egen urin, utendørs i desember. bloggers anm.]?

»Vi kan simpelthen ikke have jer til at rende rundt indenfor sådan et område - det ville være det rene ragnarok. Vi kan ikke have i stikker mikrofoner i hovedet på demonstranter, som sidder og er anholdt«, siger Lars Borg.

Se fotos her av den ekstremt uoversiktlige situasjonen, der man blant annet ser to fotografer som blir eskortert med makt langs en i all hovedsak tom gate. Det er skikkelig Ragnarok.

Politiets talsmann blir videre spurt av Politikens journalist:

Alle jeg har snakket med samstemmende siger, at I er blevet voldsommere og mere restriktive i forbindelse med klimatopmødet. Hvad vil I gøre ved det?

»Jeg kan simpelthen ikke genkende det«.

Det er litt sånn jeg har det med Danmark.

Obama's speech, first thoughts

I'm probably, at some point, going to write a longish post on Obama's Nobel speech. I thought it was a remarkable speech -- remarkable in its rhetorical skill, it's carefully constructed argument, and its utter, orwellian stupidity. War is peace. If nothing had proved yet that he did not deserve the prize, that speech was it.

Foreign policy was always Obama's tragic flaw, right from beginning of his campaign. He somehow manages to continue American exceptionalist foreign policy with dialogue and diplomacy. He never backed up and realised that US interests lie elsewhere. Never broke with the exceptionalist paradigm which got us into trouble under Bush. The trouble with Bush was not just the force and stupidity of his foreign policy technique. It was the set of ideas motivating them.

Anyway, until I get a chance to write it all up, I think Glenn Greenwald's take on the question is the best I've read yet.

Indeed, Obama insisted upon what he called the "right" to wage wars "unilaterally"; articulated a wide array of circumstances in which war is supposedly "just" far beyond being attacked or facing imminent attack by another country; explicitly rejected the non-violence espoused by King and Gandhi as too narrow and insufficiently pragmatic for a Commander-in-Chief like Obama to embrace; endowed us with the mission to use war as a means of combating "evil"; and hailed the U.S. for underwriting global security for the last six decades (without mentioning how our heroic efforts affected, say, the people of Vietnam, or Iraq, or Central America, or Gaza, and so many other places where "security" is not exactly what our wars "underwrote"). So it's not difficult to see why Rovian conservatives are embracing his speech; so much of it was devoted to an affirmation of their core beliefs.

The speech was also remarkable for its demonstration of the difference between a Quintilian conceptualisation of rhetoric and an Aristotelian one. This is more exciting than it sounds like. More on this later.

[sic.]

Ayaan Hirsi Ali utfordrer den nedre grensen for hvor dumme innlegg som kan komme på trykk.

Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av minareter, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.

For det første er den en avvisning av politisk islam, ikke av muslimer. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk islam fornekter. [sic! sic! Min uthv.]

Og vips, et helt folk, 1.3. milliarder mennesker får ikke lov til å definere sine egne liv, sine egne symboler. 1.3. milliarder mennesker ber under et symbol som ensidig defineres som nazisme:

Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, minareten, halvmånen med en stjerne i midten (vanligvis på toppen av en minaret) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.

Man skulle tro at 1.3 milliarder mennesker hadde litt å si i spørsmålet, men det viser seg at det var Ali som satt med definisjonsmakta hele tiden. Svart er hvitt, inn er ut, intoleranse og antidemokratiske strømninger er demokrati og toleranse. Words fall upon the facts like soft snow.

Ayaan Hirsi Ali bidrar her til rasismens intellektuelle overbygning. Dette er et motbydelig argument – og det er ikke en gang godt tenkt, formulert eller argumentert. Dagens kaktus går til Ayaan Hirsi Ali, og Aftenposten.

More of the same, only different

Laila Lalami has a great rebuttal in The Nation to a newish anti-immigration and anti-islam book: Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West, by Christopher Caldwell.

What strikes me, reading her dismantling of the paper-thin arguments, is how repetitive this kind of "criticism" is. It's just a certain set of the same sort of arguments made with more or less eloquence, the same thin factual grounding and the same certain kind of rhetoric. In different times, it attacked different groups for many of the same reasons. There isn't anything quintessentially new. The analysis is always-already there. The conclusion foregone, facts soon coming to follow. In Sweden, Andreas Malm's recently published Hatet mot muslimer (Bokförlaget Atlas, 2009) is a good extended analysis of the phenomenon for the Scandinavically abled. But for those of you who aren't used to the arguments, Lalami does an admirable job on them, and the article is sort of an introduction to the usual go of these arguments. These two paragraphs struck me in particular:

The societies of Europe are undergoing demographic changes, which have economic, social and educational consequences. So far, the debate on these changes has focused exclusively on Islam in Europe. Yet no one in the chattering classes seems to have noticed that the voices of European Muslims are seldom heard. This is a debate about them--not with them. And indeed Reflections on the Revolution in Europe has been reviewed in the American press mostly by people who are not European, much less Muslim. Not surprisingly, the argument that Muslims are collectively trying to "conquer" Europe "street by street" in order to turn it into an outpost of Islam has been taken at face value. But this argument is not serious criticism because it is not based on thorough empirical evidence; it is racism.

(...)

The current debate places far too much emphasis on Islam as a set of codes and on the Koran as a literal text, rather than on Islam as it is lived and the Koran as an experienced text. A Moroccan man may be very devout and yet work as a sommelier in a restaurant in Paris. A Turkish teenager may not be particularly faithful and yet keep Ramadan because it is the only time of year she gets to connect with her community. An Algerian elder may be the imam of his mosque and yet carry credit card debt. Islam is not just its texts; it is millions of people, each one of whom has found an idiosyncratic way of adapting faith to modern life. Our religious beliefs are not the sum total of our lives. To discuss them as if they were puts our very lives up for debate.

Tab dump 16-11-09 (though really not so much a tab dump as three-four blog posts in one)

First off, Andrew Corsello's blistering and sublimely, viciously angry takedown of Ayn Rand. It is at least ten thousand characters too long, and not so much an article as a 26.000 character rant, but it is readable, funny, immensely satisfying and it makes a good point when it connects the dots between Randian uncritical thinking and the clusterfuck of the global economy. Highlights include this wonderfully obtuse letter to the editor from Alan Greenspan, literary critic and bigtime randroid, on the occasion of Atlas Shrugged being panned in a review.

To the editor:

"Atlas Shrugged" is a celebration of life and happiness. Justice is unrelenting. Creative individuals and undeviating purpose and rationality achieve joy and fulfillment. Parasites who persistently avoid either purpose or reason perish as they should.

Alan Greenspan

Corsello comments:

It's a remarkable letter for two reasons. The first, of course, is that Greenspan wrote it; a line can be drawn from that letter to the wholesale deregulation of the American economy, to the invention of hydra-headed derivatives and credit-default swaps, and finally to the collapse of the financial and housing markets.

I recently made an offhand remark about how Rand had a way of reaching nice, likeable, intelligen but maybe involuntarily celibate young men and turning them into horrible people. Morsello really captures this process. And the article ends, orgasmically, with this outburst:

Fuck you, Ayn Rand.

Fuck you for turning some of the most open and interesting people I ever met into utopian dickheads.

Fuck you for injecting them with a sneering sense of superiority, and with the tautological belief that anyone who didn't "get it" was a jealous know-nothing—which, ipso facto, only proved that superiority.

In the very last paragraph, you learn why the author is so angry. It's a nice payoff.
*
A fabulous interview with climatologist Stephen Schneider on climate skepticism. He also makes some really well-argued points along the way about both the injustice of the climate problem, and more importantly the entire scientific process itself. How it works, and why the climate skeptics are arguing in bad faith.

You talk about subjectivity, but isn’t science supposed to be objective?

No. Science is truthful, which doesn’t necessarily mean objective. How can science be objective about the future? How much data do we have for 2100? Try zero. We have data for 2009 and previous years. We take that data, analyze where we think it’s high quality, analyze where we’re not so sure of the quality, show how well the data explains multiple phenomena from the past, and ask how closely related those phenomena are to the future.


(...)

Once we build our climate models, we must always make a subjective judgment, because it is going to be a prediction outside the realm of direct verifiability. We have to be able to predict whether this is a potential catastrophe for humanity. We can’t just hang around and wait.

In your book, you suggest a kind of continuum: from objective data to subjective determinations based on the data, and then to value judgments.

Right. What to do about what we know--that’s a question of values. But it’s values informed by science. In 1973, I got a call from the Council on Foreign Relations wanting me to talk about policy. I told them that if we’re using the atmosphere as a free sewer to dump our tailpipe wastes, and it’s going to cause change that could harm agriculture, ecosystems, ice sheets, and sea level, then maybe a smart move would be to slow down the rate at which we pollute. That’s a value judgment, and I’ve been making them from the beginning. I’m a very risk-averse person and I worry much more about the planetary life support system than the bottom line of the coal industry.

How then do you defend against charges that you’re an activist?

I am an activist. I want the world to be a better place, and I define specifically what I mean by that: If one group, the rich, benefits from an activity like dumping their waste in the atmosphere and the other group, the poor, are hurt by it and don’t get much benefit, that’s an inequity. Therefore, in my value system, that’s a higher criteria for action than aggregate dollars. I don’t have aggregate dollars as my moral principle. I look at who’s responsible. But I never say that without admitting that those are my values. So, that’s activism.

What’s the difference between being a climate-change skeptic and a denier?

Every good scientist is a skeptic. In fact, I would argue that every good citizen is a skeptic. We have to learn to discern, and listen to the quality and logic of an argument.

Read the whole thing.

*

For the Norwegians:

Bergens Tidende har flere interessante artikler i dag om gatevold og unge frustrerte menn som er verdt å lese. Ikke minst fordi den tar opp spørsmålet om integrering og sosial kapital – for første gang på lenge ikke som et etnisk/kulturelt spørsmål, men som et sosialt spørsmål, som vi kan behandle, avgrense og møte med sosiale, politiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler. Ikke som noe abstrakt, fremmed og fjernt. Denne serien med artikler er noe av det mest tankevekkende jeg har lest om norsk integrering på flere uker, og innvandring nevnes ikke med et ord (bortsett fra når det er snakk om innvandringsfiendtlige miljøer).

Sol mun svartne,
sig jord i hav,
av himmelen kverv
klåre stjernor.
Eimen gøyser,
og elden sleikjer.
Logar leikar
lukt til himmels.
Voluspå 57

Men:

vavtrudne kvad:
Liv og Livtrase
løynde held seg
i Hoddmimes holt;
av morgondoggi
sin mette dei fær
frå dei skal ætter alast.
Vavtrudnesmål 45

Voices from Guantanamo

Apropos my last post, my father showed me this incredibly powerful video. It is just a series of interviews with British Guantanamo detainees who have been released. The video is called "Voices from Guantanamo", and it does give us some of the voices that have been completely silenced by their captives, voices that have been completely absented from our debates. These people happen to know our cultural mores and way of talking. But most of the prisoners are not so lucky.

The American philosopher Richard Rorty points out that moral progress (so to speak) and activism grow out of stories that force us to include other narratives and ways of speaking in our understanding of ourselves and our communities. According to him, stories are in fact the only way "moral progress" happens.¹ The political activism that follows stems from the moral convictions acquired through stories. These kinds of videos become an important tool in remembering exactly what imprisonment without trial, without limits actually means. Why we have a justice system and why legal checks and balances are important.



1. If you know the work of Richard Rorty, you'll know why I put the phrase in quotes. If not, well: long story.

Recommendation: Glenn Greenwald

The blogroll isn't really the best way to introduce other bloggers. I'll try to do posts like this one occasionally, where I recommend other people.

Today: Glenn Greenwald.

Greenwald is a constitutional/civil rights lawyer who works for Salon as a blogger. He is distinguished by being absolutely relentless in his pursuit of justice for the horrors of the Bush years and their ongoing obfuscation by the failure of the Obama presidency to prosecute them. He is in my opinion the most interesting voice in the blogosphere on issues of torture, extraordinary rendition, legal black holes, Guantanamo, etc. as well as other issues, like drug policy, foreign policy, civil rights/human rights issues in general, and so on. He is a skilled dismantler of government or media hypocrisy. He is very much not hoped up by the Obama administration. Which, on these issues, is extremely refreshing.

His recent post, "A court decision that reflects what type of country the U.S. is", is a blistering attack on a court decision right out of Kafka. You've probably heard the story of Maher Arar already:

Maher Arar is both a Canadian and Syrian citizen of Syrian descent. A telecommunications engineer and graduate of Montreal's McGill University, he has lived in Canada since he's 17 years old. In 2002, he was returning home to Canada from vacation when, on a stopover at JFK Airport, he was (a) detained by U.S. officials, (b) accused of being a Terrorist, (c) held for two weeks incommunicado and without access to counsel while he was abusively interrogated, and then (d) was "rendered" -- despite his pleas that he would be tortured -- to Syria, to be interrogated and tortured. He remained in Syria for the next 10 months under the most brutal and inhumane conditions imaginable, where he was repeatedly tortured. Everyone acknowledges that Arar was never involved with Terrorism and was guilty of nothing.

And now the court basically says -- incredibly -- that they can't grant Arar his rights, because the president might need to mess with said rights because of national security. I think I agree with Greenwald that there are substantial holes in their line of reasoning. A must-read.

Paper

Imagine this design assignment: Design something that makes oxygen, sequesters carbon, fixes nitrogen, distills water, accrues solar energy as fuel, creates complex sugars and food, creates microclimates, changes colours with the seasons and self-replicates. Why don't we knock that down and write on it?*
– William McDonough, in this TED talk–

* (It's a tree)

Every man is rich or poor according to the proportion between his desires and enjoyments. Any enlargement of wishes is therefore equally destructive to happiness with the diminution of possession and he that teaches another to long for what he never shall obtain is no less an enemy to his quiet than if he had robbed him of part of his patrimony.
– Samuel Johnson, fra The Rambler

Crimes of War

Despite being written in semi-legalese, The Goldstone report [warning: 600-page PDF] never ceases to be an interesting read. I keep finding these dry little statements of fact that are either heartbreaking or pithy wordings that somehow encapsulate the breadth of the crimes committed. Here are a couple of the ones I found today.

First off, the account of the shelling of the United Nations Relief and Works Agency (UNRWA) compound in the southern Rimal area of Gaza City, on January 15th of this year. It's interesting reading. You find it on page 162 to 174 of the PDF.


(photo by Flickr user blhphotography CC-BY)

Basically what happened here was that the Israeli forces, despite having GPS coordinates and despite at least forty telephone calls from UN leaders in Gaza and Palestine to Israeli authorities through established channels on that morning and provable contact between those authorities and the field personnel of the army, they repeatedly shelled a United Nations compound where 700 Palestinians were taking refuge, with illegal white phosphorous grenades.

The report is blistering in its dismantling of the Israeli arguments defending this attack, summed up in this paragraph:

The question then becomes how specialists expertly trained in the complex issue of artillery deployment and aware of the presence of an extremely sensitive site can strike that site ten times while apparently trying to avoid it.

They also note that the area struck by the shells was within one football pitch of one another, and coincidentally, the incendiary weapons all happened to strike near the enormous fuel depot of several hundred thousand litres of fuel on the site. The entire site was two football pitches in size.



Another paragraph that struck me deals with the equally horrific attack on the Al-Quds hospital, in direct violation of Geneva Convention IV §18 and §19. The Israeli military also used illegal white phosphorous shells here. The story that really struck me was this one:

596. The doctors with whom the Mission spoke all occupied senior positions but also witnessed the events that occurred throughout that day. The Mission was impressed with their objectivity and the genuine distress several of them showed at being unable to help or protect the sick and wounded who had come to the hospital. Throughout that day many of the staff, including the doctors, took exceptional risks to stop fire spreading, including by removing white phosphorous wedges from near diesel tanks. One doctor in particular showed remarkable courage. He left the hospital to drive an ambulance through artillery shelling as he sought to bring an eight-year-old girl to al-Shifa hospital for treatment which he was no longer able to provide in al-Quds. Having taken the girl there, he drove back to the hospital in the same conditions to continue assisting the efforts to fight the fires.

The 8 year-old girl, who had been shot in the jaw by an Israeli sniper (since the snipers prepare their shots, presumably while she was engaged in launching terror rockets against Israeli settlements or other military activities), later died from her injuries. The report concludes that she would not have died had the attack on the hospital not occurred and considers the Israeli military responsible for her death.

*

Longtime readers of this blog have probably noticed that I will occasionally write about human rights, international humanitarian law, crimes of war or crimes against humanity, which are all topics I've been interested in since at least high school. For two years in high school and on and off afterwards I was an active member of my school Amnesty Youth group. It was a great time, and I learned most of what I know about international law and human rights -- which isn't a lot compared to most of the wonderful activists I met in Amnesty -- during those two years. Then, just as I was starting university and entering my last time in Amnesty, I bought a book called Crimes of War: What the Public Should Know. I think more people should do themselves the favour of reading that book. It is by far the best introduction to the topic I know of.

If I'm completely honest, I pretty much bought it impulsively because it's an uncannily well-designed, physically beautiful book: it is printed on high-quality smooth paper and bound in a strange, tall and narrow format, with a gorgeously simplistic cover and a magazine-like layout. It is thoroughly illustrated with stunning black and white photographs from war zones all over the world taken by some of our time's leading photojournalists, including many from the Magnum group.

But the book turned out to be a remarkable book which I am constantly coming back to. It is basically an illustrated A to Z guide to war crimes and international humanitarian law written by legal scholars and other experts. I know that sounds dry, but it is quite simply relentlessly readable. I read it from cover to cover (it is ingeniously laid out so that if you read it in this order, it proceeds more or less from basic rules to more complex issues). It is meant as a guide for people requiring a basic working knowledge of the laws of war. In this day and age, I'm afraid that means everyone who follows the news, but particularly journalists, commentators, teachers, activists, aid workers, anyone working with international issues and politicians.

I still find myself constantly returning to this book to look things up -- if my brother hasn't stolen it, that is -- and refind my footing when Israel or the US or some other beligerent power tries to relativise what they have done or try to give rhetorical cover to their crimes. It is one of the most useful books I have ever read, and while I have read many other books later on these topics, this one must be the most influential one. I have made a habit of recommending it to everyone over the past couple of years.

So imagine my delight when I discovered yesterday that the entire book has been made availably online for free along with numerous other extra materials, commentary and articles not in the book.

Though you will have to miss out on the great layout on the web, I hope that at least a few of my literally tens of readers will take the time out to read a few articles or maybe even the whole thing over a few days. It's a book that taught me a lot proportional to the amount of work I had to put into it. I can only second the blurb on the back, from W. Pfaff of the International Herald Tribune: "A reference work that has no counterpart ... civilization is in debt to all [its contributors]."

Ord for dagen

Året har 16 måneder: november, december
januar, februar, marts, april, maj,
juni, juli, august, september, oktober,
november, november, november, november.
(Henrik Nordbrandt, fra Håndens skælven i november

Om Muhammedkarikaturstriden

Advarsel: Det som følger er en forholdsvis uredigert [edit: noe redigert] og utrolig lang tankestrøm knyttet til Muhammedkarikaturene. Den er ikke helt på stell, men den gir et ganske godt inntrykk av hvor jeg står. Jeg skal prøve å revidere den i kveld eller i morgen for å fjerne noen av gjentakelsene og for å gjøre argumentasjonen tydeligere.

1. København

Da jeg om formiddagen den 4. februar 2006 sto i bilkrysset foran Hovedbanegården i København og så unge danske menn med muslimsk bakgrunn lagt i bakken etter en voldelig demonstrasjon hadde jeg det jeg kun kan beskrive som en opplevelse av plutselig innsikt. Opplevelsen var, sagt litt pompøst, at det danske rikets tilstand liksom hadde trukket gardinene til side og gitt meg et kort glimt inn i Danmarks sjel. Jeg så limet i det danske samfunnet som gikk opp, sprekkene i grunnmuren. Jeg så at jeg på en eller annen måte måtte erkjenne at det Danmark jeg husket fra barndommen i Birkerød ikke lenger ville eksistere, eller kanskje aldri hadde eksistert. Det framstår i dag for meg som slutten på en lang tapsprosess som den politiske tilstanden i det danske samfunn har ført til.

Men selv om innsikten kom av å se demonstrantene som ble lagt i bakken, så var det mest overveldende i det jeg så den bunnløst triste erkjennelsen av at situasjonen i krysset kunne ha vært unngått. At utover det individuelle ansvaret alle forventes å ta for sine egne handlinger, så var det noen andre som på mange måter framsto som mer ansvarlige for hendelsen. Noen andre vant på dette gateslaget, som mer og mer framsto for meg som et skuespill der disse unge muslimene og politifolkene spilte ut roller andre mennesker hadde satt dem i, i en unødvendig konflikt. Det satt folk andre steder i landet – i hele verdenen, faktisk – og vant konkret politisk makt på dette. Denne hendelsen der mennesker opplevde ubehagelige og destruktive ting gavnet andre mennesker. Disse andre menneskene, ”populistene” som jeg senere kom til å kalle dem, måtte bære sin del av det politiske ansvaret for denne hendelsen.

I dag, snart fire år etter, er det vanskelig å se tilbake på den opplevelsen og si at jeg tok feil. Mitt inntrykk er snarere at inntrykket har befestet seg og blitt bekreftet av de siste fire årenes utvikling. Det danske samfunnet har blitt mer ulikt, mer lagdelt, og diskursen har stivnet, frontene blitt dypere og hardere. Det er mulig å si ting om innvandrere i dag som får meg til å kaste opp. Man bare sier det, åpent, på tv, med et fotogent smil, og man blir likevel valgt inn på Folketinget.

Da jeg postet mitt postkort fra den dagen på bloggen min var den første responsen fra min bergenske svigerinne Sara, som har bodd i Danmark lenge og snakker bedre dansk enn meg, som sa: ” Det har vært sånn lenge. Jeg tror man må oppleve det for å forstå hvor omfattende det er.”

Og jeg tror at hun satte fingeren på noe. Jeg tror at vesenet til den danske samfunnsdebatten er, som alle diskurser, en man må oppleve og delta i for å forstå. Man kan ikke helt forstå den uten å ha fulgt den over tid, og uten å ha deltatt i den. Jeg tror at en økt forståelse av den vil føre til økt forståelse av striden rundt muhammedkarikaturene.

2. Reaksjoner

Jeg er egentlig lei av hele muhammedkarikaturstriden. Jeg hadde lovet meg selv at jeg skulle slutte å snakke om den, og slutte å tenke på den. Men plutselig blusset den opp igjen, i kjølvannet av at det ble avslørt at Jyllands-Postens kontorer var et terror-mål. Og i reaksjonen som fulgte har det blitt klart for meg at store deler av norsk presse overhodet ikke har forstått muhammedkarikaturene. Og det ble også klart for meg at denne saken faktisk er full av lærdom om to allmenne feil i norsk presse: Rigid prinsippfasthet til fordel for realitetsorientering og en tro på dissens og uenighet som noe a priori godt, det jeg i andre sammenhenger har kalt for dissensteologi.

Reaksjonene fra norsk presse som helt konkret fikk meg til å reagere var to ting:
Først var det noe så banalt som at Frank Rossavik endret sitt Twitterprofilbilde til bombeturbankarikaturen. Han skriver at det er ”som en fornyet protest mot norske sjefredaktører.” Fordi de er så feige at de ikke trykker karikaturene, altså.

Samme dag skriver Bergens Tidende en absurd leder der de endrer avisens standpunkt i saken. Den starter med den usanne floskelen ”Det er individer som trenger vern, ikke kulturer.” Si det til samene, BT. Eller til The UN Declaration on the Rights of Indigenous Peoples. Kulturer har vern i en rekke internasjonale avtaler, og ikke minst er det et sterkt lovverk som skal hindre folk fra å utvelges for å miste rettigheter eller for å forskjellsbehandles på bakgrunn av kultur. Dette er en del av grunnen til at det er dypt problematisk at det foregår en utstrakt forskjellsbehandling av muslimer i det europeiske samfunnet, f.eks. på jobbmarked, eiendom, og i offentligheten.

Lederen i BT går i jevn nedoverbakke derfra. Dens absolutte bunnpunkt nås i siste setning: ”I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.”

BT står skulder ved skulder med sin årelange partner Jyllands-Posten (de to avisene hadde i mange år et artikkelsamarbeid som fikk meg til å kaste avisen i veggen ved mer enn en anledning).

3. End-user license agreement

Det slår meg at denne holdningen kunne ha vært sunn om den handlet om å støtte opp om drapstruete journalister. Jeg står skulder ved skulder med de truete danske avisfolkene, som jeg står skulder ved skulder med alle ofre for undertrykkelse, vold og fanatisme verden over. Jeg står også skulder ved skulder med alle som vil forsvare ytringsfriheten. Jeg mener vi må ta på alvor og hindre at trusler eller frykt for vold hindrer folk i å tenke, mene, si eller skrive det mener. At episoder som etterspillet etter karikaturene eller at William Nygaard tok tre kuler i litteraturens tjeneste gjør at folk tenker seg om før de publiserer noe er et grunnleggende demokratisk problem. Det er ingen motsetning mellom det og noe annet jeg sier her i dag.

Men det er ikke det som impliseres av lederen. Om lederen i BT er et forsvar for hva Jyllands-Posten gjorde da de publiserte karikaturene – det framgår fra kontekst at den er det, selv om Eilertsen så smått nyanserer dette i dagens Klassekampen – så kan jeg ikke lese lederen som noe annet enn en absurd misforståelse. En misforståelse like merkverdig som da banneret ”We are all Hizbullah now” dukket opp i protestene mot krigen i Libanon. Min reaksjon den gangen var å si at om vi er noe så er vi sannelig ikke Hezbollah, vi er i så fall folket i Libanon og Israel/Palestina. Og vi bør – uten sammenligning for øvrig, selvsagt – virkelig heller ikke alle være Jyllands-Posten nå, vi bør nok alle være de truete journalistene. Man kan være solidarisk med de sivile bombeofrene i Dresden, og likevel fordømme nazismen. Fortsatt uten nevneverdige sammenligninger. Ja, altså, bortsett fra at JP var en nazi-avis. Men det er nå verken fra eller til 65 år senere, jeg liker bare så ofte som mulig å minne om at Jyllands-Posten var en antisemittisk nazi-avis som støttet Hitler og Mussolini og hetset jøder i mange, mange år.

Før jeg går videre må jeg vel derfor også si dette, for det gis ikke ved dørene i denne debatten, og alle antar det verste. Så her er det jeg forventer at du som leser av denne teksten har i mente til alt jeg skriver her: Jeg fordømmer på det sterkeste all politisk vold. Jeg fordømmer terrorisme. Jeg fordømmer muslimsk ekstremisme og jeg har ingenting annet enn solidaritet med de drapstruete medarbeiderne i Jyllands-Posten og tegnerne – i deres kapasitet som drapstruete. Deres rett til personlig sikkerhet er ukrenkelig, og jeg håper at vi klarer å finne langsiktige løsninger som sørger for at de er trygge.

Jeg syntes også den voldelige motreaksjonen vi så noen steder i den muslimske verden etter muhammedkarikaturene (og som et samlet norsk pressekorps stadig ikke helt har forstått) var motbydelig, ikke minst fordi den bar preg av å være orkestrert for å befeste kulturkonfliktene i de landene. Kort sagt innebar den, som opptøyene i Danmark, at religiøse populister og maktmennesker kynisk utnyttet folk til sin egen fordel. Ikke minst må de danske imamene ta sin del av skylden for det, selv om deres rolle riktignok ser ut til å være misforstått og overdrevet i det norske pressekorpset.

4. Dissensteologi

La meg prøve å forklare hvorfor det framstår som absurd for meg å stå skulder til skulder med Jyllands-Posten, og hvordan dette henger sammen med et dissensteologisk syn på debatt.

Det jeg vil kalle ytringsfrihetsforkjemperne i denne saken ser ut til å basere seg på det jeg velger å anta er de edleste motiver, iallefall dem som har respondert innenfor pressen (i den politiske sfæren er det langt mer problematisk). De ser, som jeg gjør, på ytringsfriheten som en ukrenkelig menneskerett. De ser at mange markerer motstand mot muhammedkarikaturene og antar derfor at protestantene nødvendigvis dermed ønsker å innskrenke ytringsfriheten, altså retten til å publisere karikaturene. Det er en grunnleggende misforståelse som ser ut til å vedvare. Et eksempel på det Paul Krugman kaller for ”zombie ideas”. Ideer som blir ved med å stå opp fra graven og gå omkring i dagslys, uansett hvor mange ganger man dreper dem. Motstand mot karikaturene er det samme som motstand mot ytringsfrihet.

Hva innebærer dette synet egentlig? En konsekvens av et ytringsfrihetabsoluttistisk syn er at alle ytringer får et skinn av å være et gode i seg selv.

Dette ståstedet er også komplisert av at dette avføder en ikke-hermeneutisk tilnærming til ytringer. Siden ytringer og dissens a priori er bra, trenger man ikke å tolke ytringen for å forstå om man skal forsvare den eller ikke.

Problemet er selvsagt her at dette er en litt ubrukelig måte å se på offentligheten på, som kommer av at det i norsk offentlighet råder en forenkling av Jürgen Habermas’ ideer om borgerlig offentlighet som ideal. Mens det er mye å hente i å se på offentligheten som agonistisk, retorisk kamp mellom ideer og ståsteder, og der dissens ofte er et viktig verktøy og nesten konstant påkrevd, så er det langt derfra til å si at all dissens og konflikt er bra. Det stemmer rett og slett bare ikke. Anti-demokratiske eller ufredskapende bevegelser kommer også alltid i form av dissens og splid. En unødvendig, oppisket stemning som dekket over reelle motsetningsforhold i samfunnet var et av de viktigste elementene i fascismens framgang i Europa i mellomkrigstiden.

Vi kan også alle sammen være enige om at en del fascistisk propaganda er helt innenfor strekene av hva et demokratisk samfunn skal tillate seg. Mye fascistisk propaganda hetser ikke folkegrupper og oppfordrer ikke til vold. Det blir ikke dermed et kulturelt gode, og bør selvsagt likevel fordømmes på moralsk og politisk grunnlag. Ikke fordi de bryter med ytringsfrihetens juridiske grenser, men fordi de er moralsk forkastelige. Fordi de er politisk destruktive.

Det er egentlig litt merkelig at man må minne på dette gang på gang i norsk offentlighet, men forferdelige meninger kan formuleres, og ytringer kan ha en destruktiv effekt. Det er ikke nok – jmf. Nina Karin Monsendebatten – at noen skaper dissens for å regne deres bidrag som et gode. Så også med Jyllands-Posten.

5. Kontekst & kairos

Å forstå en ytring er å forstå dens kairos, dens anledning og plassering i en kontekst.
Muhammedkarikaturene ble ikke kastet ut i et vakuum. De ble plassert i en fryktelig kontekst. Den danske offentligheten har surnet og vendt seg mot innvandrere på et for meg ubegripelig trist vis. Jeg kan egentlig ikke helt beskrive det. Som sagt: Den danske offentlighetens hatefulle stemning mot muslimer må nesten oppleves.

Men jeg kan dokumentere og påvise den. Se på dette fantastisk nyttige samledokumentet hos Humanisme.dk som dokumenterer et mønster av hate speech i danske medier og politikk . Ta deg tid til å lese en del av disse. Diskurser må erfares over tid, som faste vendinger og forståelsesformer i debatten. Alene framstår noen av ytringene tilforlatelige nok, men satt i kontekst av dansk offentlighet får de et dunklere skjær over seg.

Om du vil ha ytterligere dokumentasjon kan jeg anbefale Andreas Malms glimrende bok Hatet mot muslimer. De første noen-og-150 sidene der er rett og slett bare en ren dokumentasjon av denne diskursen i europeisk politikk. Til tross for litt rot og slurv (jmf. Tom Egil Hvervens observasjoner i sin anmeldelse av boka i Klassekampen) er denne dokumentasjonen fullstendig overbevisende, og et viktig kildedokument videre.

Listen på Humanisme.dk er en liste over ting man kan si uten nevneverdige sanksjoner i Danmark. Noen får litt retorisk smekk fra tid til annen, noen få blir til og med tiltalt. Men stort sett aksepteres de som seriøse stemmer i innvandringsdebatten. Men husk at de ekstremer man ser her også representerer en endring av sentrum. De ekstreme fløyene beveger seg med sentrum.

I denne konteksten må man plassere den politiske aktøren Jyllands-Posten. En høyrekonservativ avis (med en historie preget av støtte til udemokratiske regimer, fascisme og rasisme men det kunne aldri falle meg inn å bruke dette som noe annet enn en morsom og unnvikende parentes som denne i en tekst som denne). Mange, meg inkludert, vil argumentere for at den plasserer seg i et populistisk grenseland.

Jyllands-Posten har uten tvil bedrevet kampanjejournalistikk som har bidratt til herdingen av denne diskursen. De er med på å forsure livet for innvandrere i Danmark, for å gjøre skyttergravene dypere og frontene ufredelige. Legg for eksempel merke til at flere sitater fra JP enn fra noen annen avis har havnet på hate speech-siden til Humanisme.dk. Dette er åpenbart for dem som befinner seg i den danske offentligheten og pekes ut av dette språket. Dette er den konteksten vi er nødt til å lese karikaturene inn i.

6. Feiltolkninger

Dem som kjemper for muhammedkarikaturene insisterer på at karikaturene er religionskritikk og derved noe vi har lov til å gjøre i samfunnet, og som oppfyller en viktig politisk samfunnsfunksjon. Og det har de jo rett i. Religionskritikk kan være et politisk godt verktøy. Se for eksempel på kritikken av amerikansk kristenfundamentalisme de siste årene, som har frambrakt nyttige politiske effekter. Den har spilt med i valget av president Obama, for eksempel. Men forkjemperne for karikaturene gjør to feil her. En hermeneutisk feil og en pragmatisk feil.

1. Den hermeneutiske feilen.
For det første prøver de å løsrive ytringen fra sin hermeneutiske kontekst og funksjon. Du kan ikke se på denne ytringen uten å se på den som det den også er: Et angrep på en minoritet eller etnisk gruppe. Den er alltid-allerede begge deler. Du kan ikke isolere den og si ”jeg liker den, men kun som religionskritikk.” Den er også alltid-allerede et ledd i en maktdiskurs som konstituerer minoritetsfiendtlige ideer, jmf. Humanisme.dk.

I går antydet noen på Twitter at en konsekvens av mitt syn er at jeg ville ha vært motstander av publiseringen av Salman Rushdies The Satanic Verses. Det var sent og jeg ble dødelig fornærmet og sendte en sur direktemelding. Det unnskylder jeg. Men denne feillesningen springer ut av denne hermeneutiske feilen. Rushdies roman er, utover å være en stor, fabelaktig og virtuost skrevet roman, et skikkelig stykke religionskritikk. Rushdie er nådeløs mot imamenes maktsyke og brutaliteten og det avstumpete i fundamentalismen. Samtidig så er det aldri noen tvil om at Rushdies prosjekt er grunnleggende humanistisk. At han skriver på vegne av den undertrykkete og innenfor en politisk sfære. Han viser også en stor respekt og kunnskap om hele spekteret av islams historie og kulturen han skriver om, og angriper ikke muslimer som en etnisk gruppe. Satanic Verses er det motsatte av muhammedkarikaturene, som er dumme, bevisst hetsende og plassert i en kontekst hvor de er anti-humanistiske, anti-opplysende og forsurer debatten.

Om du liker karikaturene, alt annet til side, som meningsytring, så har du slik jeg ser det enten ikke forstått ytringens fulle mening, eller så gir du støtte til hetsing av en minoritet. Om du liker den slags, så er det jo greit, men da kan vi godt avslutte denne samtalen her.

2. Den pragmatiske feilen.
For det andre så tar de kritikken som noe a priori godt. De ser på kritikken fullstendig løsrevet fra sin pragmatiske, politiske funksjon. Det er som sagt en ide om at bare ideene kolliderer lenge nok, kvantitativt, så vil det føre til noe bra. Men språket er kvalitativt. Det er meningen som ytres og effekten den har som bestemmer ytringens kvalitet. For at dette skal stemme, for at vi skal stå skulder med skulder, måtte muhammedkarikaturene også være en god kritikk av religioners politiske konsekvenser, eller av deres filosofiske implikasjoner.

Men muhammedkarikaturene var ikke god kritikk. Jeg og mange med meg kritiserte den ikke på grunn av sinnelagsetikk, men av konsekvensetiske grunner: Dens virkning – intendert eller ei – var helt åpenbart å befeste og markere frontene, å støte ut og definere vekk. Du kan si mye om karikaturene, men det finnes ingen forløp der deres publisering ville føre til et mindre ekstremt islam eller et mindre religiøst samfunn i Danmark. Tvert imot: Disse strategiene har, over hele Europa, i årevis, hardnet frontene. Muslimer føler seg (med rette) utstøtt fra samfunnet og søker seg mot identitetsskapende muligheter i religionen.

Men om vi skal ha plass til litt sinnelagsetikk så synes jeg det var nesten kriminelt uansvarlig av redaksjonen å publisere en så ureflektert og splittende ytring, om de virkelig ikke intenderte den som den ureflekterte og enkle provokasjonen den var, en maktdemonstrasjon.

Det som etter hvert bør være åpenbart er at vi som var og er motstandere av muhammedkarikaturene vil, er ikke å frata Jyllands-Posten retten – den juridiske, menneskerettighetsbefestete retten – til å trykke karikaturene. Det vi insisterer på er å fordømme karikaturene som et motbydelig kulturuttrykk som intendert eller ikke signaliserte fremmedfiendtlighet i en opphetet dansk innvandringsdebatt. Karikaturene var enkle å tolke. De var en tydelig og åpenbar en fornærmelse, et slag i trynet, til alle Danmarks muslimer. Enda en måte å støte dem ut av det gode selskap, å gjøre dem til det den italienske filosofen Giorgio Agamben kaller homo sacer. Altså nakent liv, som er unndratt beskyttelse. Hver dag rykker Europas innvandrere mer og mer over i denne kategorien. Og karikaturene hjalp til.

Vi vil i stedet insistere på retten til å fordømme karikaturene moralsk og politisk. Å si at de aldri skulle vært trykket. At de var en fryktelig feil, at de ødela mye. Hvordan dette ståstedet kan forveksles med et angrep på ytringsfriheten, med et relativistisk forsvar for ekstremisme, er en skam for norsk offentlighet, en forenkling. La meg før jeg avslutter snakke litt om stråmenn og om hvordan jeg mener vi kan komme oss videre herfra.

7. To tanker
BT skriver det følgende i lederen sin i går:

Argumentet [mot karikaturene] har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning.

Selvsagt er den det. Fordi det er en helt absurd holdning. Og den er en stråmann rigget opp like i tide til høsttakkefesten. Dette er en holdning som ingen fornuftige mennesker har.

De fleste motstanderne mot karikaturene var ikke idioter, men vi blir nå framstilt som om vi var det. Som om vi sto med kaffe latte og hippe, relativistiske briller på Grünerløkka og sa ”hold dere bare på med deres kjønnlemlestelse og kvinneundertrykking. Alt er jo like bra.” Og hvis BT mener å antyde det, så vil jeg aller vennligst oppmode dem til å komme tilbake til den flerkulturelle planeten resten av oss lever på, hvor noen av oss faktisk prøver å få dette til å fungere i praksis.

Hvordan kommer vi oss videre herfra? Jeg tror vi må starte ved å anerkjenne at rettighetene vi har som menneske går alltid over alt annet. Om det så er retten til å lage en dårlig avis om man kan det. Eller retten til å trykke dumme ting. Eller retten til å leve i fred for ekstremister. Det mener vi så å si alle sammen.

Men noen av oss mener også at den retten, for å fungere i praksis, krever en respekt for den andre som Jyllands-Posten verken har utvist for andre eller fortjent. Deres handlinger undergravet den samme retten som de brukte da de publiserte karikaturene. Og jeg kommer aldri til å respektere det de gjorde.

I stedet vil jeg insistere på at den kollektive norske offentligheten må klare å holde to tanker i hodet på samme tid. Vi må klare ikke å falle for fristelsen til å entydig ta side. Det er ingen gode sider i denne saken. Man prøver febrilsk å klamre seg til ytringsfrihetens ideologi som kan peke ut veien videre, men når selv ikke den gir tydelige svar, hvor går man da?

For meg er det eneste svaret disse to tankene, å ha dem samtidig: Å si at vi forsvarer ytringsfriheten og fordømmer all vold, all voldelig ekstremisme på den ene siden. Og på den andre siden å si at vi fordømmer det symbolske og rasistiske¹ overgrepet karikaturene var. At vi fordømmer den motbydelige holdningen til innvandrere, særlig muslimer, som har dukket opp i Skandinavisk offentlighet de siste mange årene og at vi fordømmer volden forårsaket av muslimsk ekstremisme.

Det vi må forstå er at denne holdningen ikke er bare er noe abstrakt som utfolder seg i den borgerlige offentligheten. Ikke bare er ord og ytringer som kjemper mot hverandre i avisspalter og tv-reportasjer. Det er politisk makt som flyter i vårt blekk og papir. Det er livet og livskvaliteten til hundretusenvis av mennesker som står på spill. Når vi skriver at vi ”står skulder med skulder” med entydige og destruktive krefter så ødelegger vi for oss selv.

Hvis vi ikke klarer å ha disse tankene i hodet samtidig i denne flertydige, multipolare verdenen, så ender den skandinaviske kulturen opp som de unge muslimene jeg så den dagen foran Hovedbanegården: Med brostein i hånden og ansiktet i asfalten, eller med støvelen på noens nakke. Ingen av alternativene er fristende.

*
1. La gjerne dette ligge inntil videre. Jeg kommer til å forklare mitt rasismebegrep i en seinere bloggpost.

PS: Noen bonuskutt. Først fra Washington Post, som også har skjønt JPs posisjon:

The cartoons, whose vulgarity and offensiveness are beyond question, were published as a calculated insult last September by a right-wing newspaper in a country where bigotry toward the minority Muslim population is a major, if frequently unacknowledged, problem.

En veldig bra kommentar fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og BT, der han trekker inn terrorlovgivning, datalagringsdirektivet og gir Rossavik en del retorisk juling (Rossavik har siden twittret at han er i gang med å svare til Omdal, og synes skrivingen er "noe av det mest lystbetonte jeg har gjort på årevis").

To av Rossaviks gamle kronikker fra the BT years om dette: Her og her.

Hege Ulstein diskuterer også dette i dagens artikkel, som har fått mye åtgaum. Jeg synes hun sier mye bra, og er enig i mye, men forstår ikke hva som gjør den opprinnelige konteksten irrelevant, særlig når hun selv noen linjer seinere argumenterer for at vi må trykke opp karikaturene så alle vet hva denne krangelen egentlig handler om. Men denne linjen her er jeg helt enig i: "Vi bør slett ikke kjøpe argumentet om at karikaturstriden handler om religion. Den handler mest om politikk."

What came first? The chicken — or Protocol I Additional to the Geneva Conventions of 12 August 1949?

Commenter Alex thinks my concern about the killing of chickens belonging to Palestinian civilians during the bombing of Gaza doesn't really capture the gravitas of the Gaza situation:

with all do respect to the atrocity of killing 31,000 chickens: it is horrible and unmoral but it is not a humanitarian crime or a crime against humanity. We can protest, but we can't trial people for that

And since I think this might be a common misconception, I did some legwork and dug up the relevant legal points for you, gentle reader.

You might not think that killing chickens could be a crime against humanity, but it can be, and in this case, it is.

What follows is my reply to Alex, lightly edited for clarity:

As to your last point I must disagree in the strongest possible terms. International Humanitarian Law is crystal clear on this matter. The demolition of the chicken farm was completely and obviously illegal. It was a war crime, and quite possibly a crime against humanity.

The first and most clear violation is of article 52 of Additional Protocol I to the Geneva Conventions, ratified in 1977. Which, notably, Israel has not ratified. However, it is now accepted throughout the world as being customary international law, and the IDF is completely bound by it.

Art. 52 of Protocol I states that

1. Civilian objects shall not be the object of attack or of reprisals. Civilian objects are all objects which are not military objectives as defined in paragraph

2. Attacks shall be limited strictly to military objectives. In so far as objects are concerned, military objectives are limited to those objects which by their nature, location, purpose or use make an effective contribution to military action and whose total or partial destruction, capture or neutralization, in the circumstances ruling at the time, offers a definite military advantage.

3. In case of doubt whether an object which is normally dedicated to civilian purposes, such as a place of worship, a house or other dwelling or a school, is being used to make an effective contribution to military action, it shall be presumed not to be so used.

I don't seem to remember chickens having military applications, unless of course the Palestinians have somehow gotten hold of a "Blue Peacock" nuclear device. And foodstuffs that are also (indeed, primarily) used for civilian populations are not legitimate targets.

Secondly, this is also a blatant violation of article 55 of the fourth Geneva Convention, ratified in 1949, and which Israel HAS ratified. Article 55 states that:

To the fullest extent of the means available to it, the Occupying Power has the duty of ensuring the food and medical supplies of the population; it should, in particular, bring in the necessary foodstuffs, medical stores and other articles if the resources of the occupied territory are inadequate.

The Occupying Power may not requisition foodstuffs, articles or medical supplies available in the occupied territory, except for use by the occupation forces and administration personnel, and then only if the requirements of the civilian population have been taken into account. Subject to the provisions of other international Conventions, the Occupying Power shall make arrangements to ensure that fair value is paid for any requisitioned goods.

The Protecting Power shall, at any time, be at liberty to verify the state of the food and medical supplies in occupied territories, except where temporary restrictions are made necessary by imperative military requirements.

In case you were wondering, "imperative military requirements" does not include "because we've blocaded Gaza again", "because we're busy bombing the civilian population" or "because we felt like it".

The definition of "crimes against humanity" contained in the Rome Statute of the ICC is basically really bad things – including war crimes – being done in a systematic way. A system of oppression which derives a people of basic neccesities easily falls under this heading. The destruction of the chicken coops may have been tougher on the chickens than the people in the area. But it was also beyond a shadow of a doubt a crime of war and almost certainly part of a system of abuse which constitutes a crime against humanity.

*

(all photos by Flickr user Rafahkid, CC-BY-SA. The photos do not display the destruction of this particular chicken farm, but of another destruction of a chicken farm. You could almost think they were targeting chicken farms intentionally! Rafahkid has more photos of this incident in his photostream.)

Israel's chickens coming home to roost

I'm reading the Goldstone Report (warning: relatively big PDF) a 600-page document that details the findings of a panel investigating the attack on Gaza last winter. It's an astounding document. Not only is it an interesting and immensely readable introduction to the contemporary situation in the Israeli-Palestinian conflict and the oppression of the Palestine people, it is also simply an exquisitely convincing argument. Meticulous, detailed and balanced. It is the objective document that critics on both sides have argued for. It doesn't hesitate to show the full force of Palestinian in-fighting and unlawful attacks on Israel by mortar and Qassam rockets, but it also does not hesitate to shove Israel's face in what they've done. And they have done so very, very much.

It details and substantiates the allegations of deliberate attacks on civilians. I mean, some people might have gotten the impression that those allegations came from crazy, Kalashnikov-toting jihadists. No, those allegations came from so many credible sources that they can no longer be denied. The Goldstone Report documents a pattern of systematic attack on a defenceless civilian population. The Israeli army committed crimes against humanity, and war crimes. The people responsible need to lose their jobs, then they have to be tried and convicted and spend the rest of their lives in prison.

I've read a few documents like The Goldstone report when I was a member of Amnesty and a couple of times afterwards, as well. There is always some detail that gets you. Some ridiculous little piece of information or a telling story that is the convincing detail in the argument being made. It might be the story of how a political activist was shot in front of his children in Chile or the story of how the police routinely administered beatings to 12-years in the US. In the Goldstone Report, for me, it was the chickens:

The chicken farms of Mr. Sameh Sawafeary in the Zeitoun neighbourhood south of Gaza City reportedly supplied over 10 per cent of the Gaza egg market. Armoured bulldozers of the Israeli forces systematically flattened the chicken coops, killing all 31,000 chickens inside, and destroyed the plant and material necessary for the business. The Mission concludes that this was a deliberate act of wanton destruction not justified by any military necessity and draws the same legal conclusions as in the case of [a similar destruction of a flour mill a few days before].

For some reason the image of Israeli soldiers bringing the roof down on 31.000 chickens, for no good military reason other than just to fuck with the civilian population of Gaza; for spite, out of malice, is the detail that really got me.

The Goldstone Report is, in short, mandatory reading for anyone looking for an understanding of the contemporary situation in Gaza and Israel/Palestine. It is readable, well-documented and convincing. As Klassekampen's reviewer Espen Stueland said of another recently published book on Gaza, I know of no words of greater significance that could be read right now.

(Norwegians will find that Mads Gilbert and Erik Fosse's book Øyne i Gaza (Gyldendal, 2009) makes a wonderful supplement to the report.)

Again with the hijabs?

Den synliggjør religiøs tilhørighet, identitet og et bestemt syn på kvinnens plass i samfunnet, sier [rektor Atle] Fasteland til Bergens Tidende.

Rektoren på Ny Krohnborg skole i Bergen ivrer for skoleforbud mot hijab. Det er ureflektert av ham.

Mens jeg setter pris på Fastelands tydelige engasjement for integreringen av sine elever, så er det på tide at vi legger denne nonsensiske ideen i seng. Hijaben betyr ikke en ting. Den er et komplisert kulturelt tegn som har betydd alle ting til alle tider. Om man vil ha litt forskning på dette, foreslår jeg at man prøver denne artikkelen her:

- Den norske hijab-debatten gjør kvinner med slør til uforståelige ekstremister, sier Berit S. Thorbjørnsrud. Hun minner om at hijab symboliserer alt fra fromhet til motstand, frigjøring og tvang.

Det å forby religiøs utfoldelse som ikke er til vesentlig belastning for andre synes jeg i øvrig er illiberalt og udemokratisk. Å mene at det å synliggjøre religiøs tilhørighet er noe uakseptabelt eller problematisk er en dårlig holdning i et liberalt demokrati.

Rektor Fasteland argumenterer også for skoleuniform i utspillet. Det er det mange gode grunner for (utjevning av klassemarkører), og mange gode argumenter imot (utjevning av identitetsmarkører). Men å bli kvitt hijaben er ikke et godt argument. Det bør ikke være derfor vi eventuelt gjør eller ikke gjør det. Og ved å benekte disse elevene sin religiøse identitet sender Fasteland dessverre et sterkere signal enn han nok tror, om at de ikke er velkomne i samfunnet.

Men for Guds skyld: la oss ikke ha denne debatten igjen. Det gikk dårlig nok første gangen. Og da jeg gjorde noen analytiske søk i pressearkivet Retriever for noen måneder siden så kom jeg fram til at vi i 2008 diskuterte hijab mellom fem og åtte ganger så mye som vi diskuterte klimakrisen. Dette er og blir en distraksjon fra de virkelige integreringsspørsmålene og de virkelige problemene i den norske skolen som Fasteland sikkert har nærkontakt med i hverdagen sin.

Searle's relativism

In an attack on moral relativism and social constructivism in the New York Review of Books (not online), the famous philosopher John R. Searle writes of Jacques Derrida that he "argues ... that there is no tenable distinction between writing and speech."¹

And I, reading this, can't help thinking that Searle is being intentionally misleading. Searle engaged with Derrida on a number of occasions in well-publicised debates. He must have read a lot of Derrida, so I can only imagine that he is misrepresenting him intentionally. Why? Because that there is a profound distinction between speech and writing and parsing out exactly what that is, is inarguably one of the most central themes of Derrida's work. His early books, Writing and Difference, Speech and Phenomena, and Of Grammatology are all on this theme.

This glaring error is just one of many holes in Searle's line of reasoning, most of which are so vast and obvious you could drive heavy machinery through them. I would have thought Searle would have understood his opponents by now, but he still doesn't. And while one can be forgiven for not understanding Derrida, whose prose style I've sometimes found more than a little irritating and obtuse, his denigration of people like Rorty and Putnam are just badly argued, thought and written. Moreover: he is definitely in a position to know better, so ignorance is not an excuse. He seems to be arguing entirely in bad faith. More on which, maybe, later. I'm guessing you're all not really in the mood for long-winded philosophy when you read blogs.

1. The New York Review of Books, Volume LVI, number 14, p. 90

Berlusconi og de døde kvinnene

Per Kristian Aale har en fantastisk artikkel i dagens Aftenposten der han dokumenterer Italias umenneskelige innvandringspolitikk. Det er motbydelig lesning, og journalistikk slik det skal være.

Noen punkter fra Italias innvandringspolitikk:

1. Papirløse innvandrere interneres, selv om de har vært i landet aldri så lenge. Deres barn tas fra dem, de sperres inne uten dom i opptil et halvt år. Det er en hjerteskjærende historie i artikkelen om Sabrina som har jobb, leilighet, og to barn. Hun har bodd i Italia siden hun var 9 år gammel, og hennes barn er nå på barnehjem mens hun er internert.

2. Berlusconi militariserer kampen mot multikulturalismen. Han vil mangedoble mengden soldater i gatene i kampen mot papirløse innvandrere. Han lover at Italia "aldri skal bli et multietnisk samfunn" (Gud forby, det er jo ikke som om de har noen gode erfaringer med det.) Han klaget nylig over at Milano "ser ut som en afrikansk by."

3. Leger, lærere og offentlige ansatte har "fått påbud om å melde fra til politiet hvis de oppdager folk uten oppholdstillatelse." Dette innebærer at papirløse innvandrere ikke har tilgang på grunnleggende helsetjenester. For å føde på et sykehus må man ha dokumenter på at man har lov til å oppholde seg i landet.

La oss gjøre litt matte:

Den historiske raten for død ved fødsel uten medisinsk assistanse er uklar, men man har antatt at den lå på cirka 1 av 100 kvinner, med mange faktorer som spiller inn.

1 million papirløse innvandrere i Italia. Halvparten av dem er kvinner. Ca. 50 % av dem igjen – sannsynligvis litt mer – er i reproduktiv alder. Dvs. 250.000 kvinner. Italia har en eksepsjonelt lav fødselsrate per kvinne i reproduktiv alder: 1.29. Her behandler jeg innvandrerne slik de burde behandles -- som italienere. Det vil si at jeg antar at de har en aldersdistribusjon som italienere og en fødselsrate som italienere. I virkeligheten er de sannsynligvis både yngre og får flere barn. Men la oss sjenerøst anta at disse kvinnene kun føder ett barn. Det er 250.000 kvinner som får ca. 1 barn hver.

Ved dette estimatet vil minst 2.500 kvinner dø unødvendig på grunn av Berlusconis politikk. I tillegg til disse kommer eventuelle andre- tredje- eller fjerdegangsfødsler, og eventuell reduksjon ved "svart" legehjelp. I tillegg til det kommer en enorm overdødelighet på grunn av mangel på grunnleggende helsetjenester.

Så hva er det Aales artikkel egentlig dokumenterer? Den dokumenterer brudd på en rekke elementære menneskerettigheter, såvel som brudd på en rekke rettskraftige konvensjoner som Italia har undertegnet. De artiklene som umiddelbart slo meg ut fra lesningen av artikkelen var følgende:

– Artikkel 12 i UN Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination against Women. Som Italia har undertegnet.
– Artikkel 28, 24 og 3 (3) i UN Convention on the Rights of the Child. Som Italia har undertegnet, og der Italia i øvrig refset andre stater (Botswana, Qatar, UAE, etc.) for ikke å godta konvensjonen grundig nok.
– Artikkel 5, artikkel 25, artikkel 9 og artikkel 11 i menneskerettighetserklæringen.

Hvorfor får denne umenneskelige, dødbringende og ulovlige politikken lov til å fortsette? Som det påpekes i et opprop fra italienske akademikere forrige måned: Ikke en gang fascistene gikk så langt.

Men Berlusconi bryr seg jo, som vi vet, ikke om kvinner eller utlendinger. Og han bryr seg ikke om å rydde opp i de virkelige problemene som plager Italia: korrupte politikere og organisert kriminalitet.

Vi tar Hans Rustads svar i debatten på Journalisten.no en gang til, i sakte film

Helge Øgrim og Hans Rustad, m.fl. har en debatt på gang på Journalisten.no. Jeg finner flere argumenter for at vi ikke skal ta Hans Rustad på alvor der:

1. Den følgende beskrivelsen av en muslimsk kvinne på Gol (denne har vært offentliggjort før, alle uthv. mine):

Damen er høy, og svaier lett, og ser nærmest ut som hun beveger seg med en indre vanskelighet. Alt er svart: Et svart lang hette dekker hele hodet og overkroppen, og under er en lang kjortel som går helt ned til bakken. Dette er ikke bare plaggene, drakten, det er også fargen svart: svart kan være en spennende farge. Men dette er gravsvart, grått-svart, flatt, en svart som har drept alle farger. Det er som en vandrende død. En kunne sagt det var som et bilde av Kittelsen: "Pesta", dvs. Svartedauden. Emosjonelt har det noe for seg. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det er som å se et lidende vesen fra en annen dimensjon. Inkongruensen blir dobbel: Ikke bare er hun helt ute av synk med omgivelsene, men vi skal også late som om alt er OK! Gutta på pizzeriaen skal ikke lee på øyelokket hvis hun går forbi.
Fremtoningen er som hentet fra Saudi-Arabias ørken. Hun seiler-vakler mot meg. Det virker som om det å ta seg frem over bankplassen og hjem er en farefull ferd. Så får hun se den svarte hunden og da den vil hilse, rykker hun til. Eieren er ikke så slem at han lar den gjøre det, men reaksjonen på hunden er bare nok en bekreftelse på hvor out-of-place hun er.
Det er ikke hennes hudfarge, som er mørk, men det er kulturen hun bringer med seg og puster ut: det er som å se et marsvesen ved høylys dag. Ingen må komme å fortelle meg at det ikke er et sjokk å møte et vandrende svart telt på Gol!

2. At det er dumt å se på muslimer som normale:

Skulle vi late som om disse skyggene er normale? Det er det myndighetene og deres politiske korrekte våpendragere vil. Men folk er ikke gale. (...) Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.

3. At om jenter sier ja til sex en gang, så kan man bare kjøre på og voldta dem seinere på dagen. Det må visst være en slags 24-timerspassordning, som på Øyafestivalen.

hvis en jente har seksuell omgang med flere på formiddagen, er ikke hennes troverdighet 100 % hvis hun sier nei på ettermiddagen.

4. Hans, du har noe i øyet. Jeg tror det er en bjelke:

Dagbladet, NRKs P3 og en rekke medier har pornofisert virkeligheten. Jeg mener vi trenger usminkede reportasjer som gjengir virkeligheten som den er. Ikke minst er det viktig i et multietnisk samfunn som har et stort potensial for konflikt. Den tildekking og tabuisering som idag skjer, fremkaller mistenksomhet og ryktespredning.

Jeg vil gjerne ha en god diskusjon om innvandrer, og jeg vil gjerne ha en god diskusjon om seksualisert vold mot kvinner. Jeg vil gjerne ha seriøse folk på banen i den diskusjonen. Selv om Rustad har god smak i billedkunst er det ikke en god grunn til å ta ham på alvor.